Felleskap og samhold setter spor

Fotball er en rar bransje. Mye handler om marginer og her hos oss jobber mange flinke mennesker veldig hardt med å bikke de marginene riktig vei. I våres klarte vi ikke det. Vi tapte mer enn vi vant. Jevne kamper bikket feil vei. Stang ut. 10 ganger smalt det faktisk i stolpen. Vi tapte og fikk kjeft. Enkelte mer enn andre. Vi må tåle kritikk, men det endrer det faktum at det var blytungt. På det verste lå vi tredje sist. Men vi forsøkte likevel å se bak marginene og resultatene. Vi bestemte oss for å jobbe oss ut av det – sammen. Stå i det – sammen. Tro på det. Og bli bedre – sammen. Vi kvittet oss med spillere fremfor å ta nye inn. Vi ga tillit til de som var her.

Fire-fem måneder senere er det plutselig å lettere å snakke om marginer. For nå bikker de rett vei. På de siste 11 kampene har vi tatt 26 av 33 mulige poeng. Vi har satt klubbrekord med fire toppseriekamper på rad uten baklengs. Vi har tangert klubbrekorden fra 1968 på fem strake seire i toppserien. Og vi har tangert en annen klubbrekord på tre strake borteseire – og det attpåtil på naturgress!

Alt dette skjer altså noen måneder etter at dyktige kolleger ble kalt handlingslammet og til dels kraftig kritisert. Det snur fort i denne bransjen. Mye er styrt av følelser, resultater og engasjement, men ansvarsfulle klubbledere trenger å se bildet i et større perspektiv. Det som har skjedd her hos oss i Strømsgodset er et godt eksempel på hva man kan få til ved å gi tillit over tid til mennesker man tror på. Det er fantastisk å kunne jobbe seg ut av problemene ved å bygge på felleskap og samhold. Som min venn Rune Marthinsen skriver (og synger): "Felleskap og samhold setter spor."

Jeg tror spillere og trenere føler et enormt eierskap til fremgangen vi har hatt de siste månedene. Det får man i retur ved å gjøre det på denne måten. De har vært nede i sørpa sammen. Kjent på smerten. Frustrasjonen. Fortvilelsen. Men de har jobbet seg ut av det. Sammen. Derfor går disse spillerne nå gjennom veggen for hverandre. De ofrer seg. De tar det ekstra returløpet. Går ned og blokkerer når kreftene er slutt Derfor vinner vi plutselig disse jevne kampene. Derfor bikker marginene vår vei. Derfor slipper vi knapt inn mål lenger. Da er det kanskje ikke så tilfeldig likevel.

Det er herlig å se hvor mye dette betyr for gutta. Du ser det i øynene deres. Den genuine gleden de viser etter en seier. De to siste trepoengerne har virkelig kostet, det har så visst ikke gått lett - og det er da det er ekstra smakfullt. Volumet på jubelropet i garderoben har nådd nye høyder etter to de siste kampene, for å si det sånn.

Jeg er imponert over spillergruppa. Måten de har håndtert en vanskelig situasjon for hele klubben. De har tatt ansvar og levert under press. Individuelt og kollektivt. De har pushet hverandre til å holde nivået oppe på treningsfeltet. Terpet på detaljer. Hele tiden med fokus på hva som kan gjøres bedre. Det er det som kalles treningskultur. Og derfor er også Strømsgodset blitt bedre.

Det er mange mennesker som fortjener ros for snuoperasjonen i Strømsgodset. Det er mange ulike roller. Men alle bidrar på sin måte til å dra dette i riktig retning. Alle har en viktig funksjon. Vi gjør det sammen som klubb. Ingen nevnt – ingen glemt. Nå gjelder det å stå distansen. Vi skal pokker ikke ta foten av gassen ennå. Fire kamper igjen. To på hjemmebane. Sogndal til helgen. Nå er det på tide å mobilisere. Det er på tide å fylle stadion. 

Det fortjener gutta.

Artistene som scorer de mest praktfulle mål. Arbeidsmaurene som løper til krampa tar dem. Bautaene bak som stenger målet.

De er verdt å se live - alle som en.

Billetter kjøpes her.

Vi sees på Gamle gress!