Strømsgodset har en rik historie. En historie som handler om mye mer enn seire og oppturer, mye mer enn om pokaler og gull. Strømsgodset er en klubb som har overlevd nedrykk og nedturer, splittelser, konkursfrykt, publikumssvikt og knuste drømmer. Og likegyldighet. Det har vært tider få har brydd seg om oss. Det har vært tider hvor noen har ledd av oss, hånet oss. Og avskrevet oss. Men vi har aldri lagt oss. Vi har aldri gitt oss. Vi har bevart drømmen. Vi som er glad i Strømsgodset – også når klubben sliter – vi har ubeskrivelige dager nå.

Strømsgodset er i bunn og grunn en liten, lokal idrettsforening som på begynnelsen av 1960 tallet – ja, for nøyaktig 50 år siden – plutselig fikk en rekke talenter i sine egne rekker som kanskje ingen klubb har opplevd, hverken før eller senere. Så bygget flinke folk, anført av Fritz Hansen og Einar Larsen, et lag rundt disse lokale unge og svært spesielle talentene. Anført av den helt spesielle Steinar Pettersen, de svært viktige Thorodd Presberg, Tor Alsaker Nøstdahl og Inge Thun, gikk de fra 4. divisjon og total anonymitet til å vinne både serien og cup’en seks sesonger senere. Dette er en historie ingen klubber har maken til, en historie vi er så stolte av. 

Men gull-laget forsvant, og klubben maktet ikke å forvalte arven etter legendene. Etter hvert kom penger inn i fotballen, og Drammen har aldri klart å konkurrere med de største byene i Norge med å gi Strømsgodset de rammebetingelsene som klubben har trengt for å bli stabile i toppen av norsk fotball. Likevel har klubben klort seg fast, kjempet og sloss. I perioder for sin eksistens. Alltid for ære og stolthet, ofte for å sanke poeng nok til å beholde plassen i eliten, ofte for å avansere i cupspillet som betyr så mye for klubben og klubbens supportere.

Da Strømsgodset gikk fra ingenting til å bli hele Norges yndlinger for 40-50 år siden konkurrerte alle på likt nivå. Det var summen av det talent man greide å foredle i sitt lokale distrikt som ga det resultat man endte med til slutt. Steinar Pettersens eksepsjonelle egenskaper førte an i en utvikling som førte laget til sine aller største triumfer, og til et seriemesterskap. Det ultimate bevis på at du faktisk er best.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at laget fra 1970 er tidenes SIF lag. De vant serien, de vant cup’en, de ble det første norske lag som vant en bortekamp (mot et fransk mesterlag) i EuropaCup. De var lokale. De var bygget rundt en kjerne ekte Strømsgodset-gutter som førte laget fra 4. divisjon til toppen av alt. De er unike.

I dagens fotball kjøpes og selges spillere. I dagens fotball er de rikeste stort sett de beste, fordi penger styrer hvor de beste spillerne ønsker å være. I dagens fotball er det ingen klubbfølelse og lojalitet på samme måte som før. Det er en mer kynisk verden, og det har blitt en langt, langt hardere konkurranse på fotballbanen. Og det handler veldig ofte om cash.

Like sikker som jeg er på at 70-tallets superlag er tidenes SIF lag, er jeg på at laget som er seriemester i 2013 har gjort en enda større prestasjon. Det er mye tøffere å vinne seriegull i 2013 enn i 1970. Og i dag stiller ingen klubber likt. Strømsgodset stiller i utgangspunktet langt bak de største klubbene, regnet i kroner og øre, regnet i størrelse og potensiale. Vi må gjøre alt mye bedre, for en billigere penge og med en enda større innsats. Og vi har lykkes.

Spillerne som er seriemestere i 2013 er våre nye legender. Legender. Deres navn vil stå i evighet i Strømsgodsets rike historie. Deres navn vil bli skrevet i gullskrift, de vil bli pratet om i generasjoner. Og selv om de ikke er født på Gulskogen, eller oppvokst i Drammen, eller er ekte SIF’ere, så er de legender. De fortjener all den honnør og ære som kommer deres vei. De har utført intet mindre enn en triumf som ruver i norsk idrettshistorie. Rett og slett.

Vi er en outsider. Vi er en David i kamp mot en Goliat. Flere Goliater. I landets desidert største idrett, i den tøffeste konkurransen som finnes. I 2013 har vi slått dem alle. Det er en historisk begivenhet, en historisk bragd.

Bygget på en klar fotballfilosofi har Ronny Deila og hans team skapt et spill og et lag som fortjent har vunnet seriegull. Hans innflytelse og påvirkning på dette laget er total. Udiskutabel. Hans lederegenskaper og humankvalitet har gjort klubben til den beste i landet. Uten å kjøpe spillere, kun ved å utvikle dem. Hans innsats er nå kronet med gull. Ingen fortjener dette gullet mer enn han. Han er en fantastisk person, og en fantastisk fotballtrener. Og i bunn for denne tenkning ligger klubbens egen gjennomarbeidede filosofi, en filosofi bygget på erfaringer gjennom år. Jostein Flo er vår sportssjef som trekkes frem som arkitekten, og som fortjent hylles for sine bidrag i suksessen. Det var Flo’s avgjørelse å ansette Ronny, og også å forlenge kontrakten hans når klubben lå sist på tabellen.

Men det er en samlet klubb, et felleskap som ligger bak.

For selv ikke Ronny eller Jostein har klart dette alene. De har bygget et førsteklasses team rundt seg, men det er en samlet klubb som oppnår dette. Og i seiersrusen er det alle de trofaste sliterne jeg tenker mest på. Alle de som opp gjennom årene har lagt ned utallige timer på Marienlyst og på Gulskogen, på feltet og på styrerommene. Det er så mange som har hjulpet til, stått på og arbeidet så hardt, mange over mange år. Noen over svært mange år. Noen er borte i dag, noen er for de fleste glemt.

Jeg tenker ofte på de som sto med et nedbrent klubbhus en høstdag i 1986, med en klubb klar for 3. divisjonsfotball. Treninger på grusbanen på Loesmoen. Styremøter hjemme hos Kjell Leine. Jeg tenker på alle de fantastiske menneskene som har ofret av sin tid, av sine ressurser for å holde Strømsgodset i live. Den gang da og i alle år senere. Jeg klarer ikke å glemme dette, og alle de som har bidratt. De som aldri fikk hverken penger, berømmelse eller bilde i avisa. Eller alle de som tok de utfordrende og tyngste jobbene, og kunne bli hengt ut i lokalavisene når all den uegennyttige innsatsen ikke ble kronet med seire og triumfer på banen.

Det var tider da vi ikke klarte å slå Alvdal eller Ørn. Men mange var det som ufortrødent møtte opp for å yte en innsats, beholdt humøret, latteren og ikke minst stoltheten. Jeg glemmer aldri patrioten jeg møtte utenfor stadion i Narvik, han hadde reist fra Drammen på egenhånd for å se Mjølner-SIF i Adeccoligaoppgjør. Det er mange som så oss slite mot klubber som Sprint Jeløy og Fram, mot Jøtul og Frigg. For en fantastisk følelse vi alle sammen fylles av i dag.

Jeg vil ikke trekke fram et eneste navn, men det er ene og alene fordi det blir umulig. Og urettferdig. Men for meg er disse menneskene det egentlige Strømsgodset, og det er disse menneskene som kanskje er aller, aller mest lykkelig akkurat nå. For meg er det summen av alt det ekte engasjementet som er lagt ned gjennom år som nå gir oss denne historiske begivenheten. 

I 2013 er Strømsgodset seriemester i fotball. Dette er det ultimate høydepunkt. Dette er den mest imponerende sesongen i klubbens historie. Så langt. Den aller største prestasjonen. Og vi har klart det på grunn av alle de menneskene som har brydd seg, og bryr seg. Bryr seg om Strømsgodset.

I 2013 er Strømsgodset seriemester i fotball. Dette er det ultimate høydepunkt. Dette er den mest imponerende sesongen i klubbens historie. Så langt. Den aller største prestasjonen. Og vi har klart det på grunn av alle de menneskene som har brydd seg, og bryr seg. Bryr seg om Strømsgodset.

Nå er vi der. Vi er best.

Det aller, aller beste med å få lov til å oppleve dette er viten om at dette betyr så uendelig mye for så mange. Det er en klubb og et felleskap det handler om.

Det er ekte kjærlighet!

Det er ekte kjærlighet!